Katti & CC

Denne posten er egentlig fra 4. november, men vi fikk ikke mobilblogget den, og saa var vi offline noen dager for aa bade i Guanabo. Det skjedde ikke egentlig noe spennende der utover at vi hadde vaart foerste opphold i et Casa Particular, som er en slags cubansk homestay/b&b. Digg aa faa litt strandtid.

Etter siste post gikk vi for aa sjekke "the sights", men foerst skulle vi spise lunch. Vi fant en koselig plass nede ved havnen, og bestilte turens foerste drinker. Mojito, saa klart. Namme. Men det beste av alt var kelneren.

Paa hoeflig gebrokkent engelsk (som hoertes ut som Inigo Montoya i The princess bride) sa han "Hello, this is very good drink. You WILL enjoy!". Og saann fortsatte det gjennom lunchen. You WILL enjoy! You WILL enjoy! Vi tute jo nesten ikke annet enn aa si at maten var god etterpaa, saa indoktrinerte hadde vi blitt... Svinekjoettet var riktignok godt, men tilbehoeret var nitrist. Mojitoen og atmosfaeren veide heldigvis opp for det.

Neste stopp var et sted hvor de visstnok skal selge Cubas beste iskrem, Coppelia. Bare et lite stykke paa kartet, saa vi bestemte oss for aa spasere. Da kunne vi jo glane paa forfalne bygninger og kule gamle biler. Paa veien ble vi "overfalt" av noen gamle gatesangere. Etter at CC hadde jaget de vekk/bestukket dem, hadde vi et langt og kjedelig intermesso hvor vi proevde aa finne en minibank for aa ta ut penger til is. Ingen enkel oppgave, skulle det vise seg, siden flere av minibankene i guiden vaar enten ikke virket, ikke eksisterte eller var umulige aa finne. Det ble ikke noe enklere av at det nesten ikke finnes skilting med gatenavn. Vi ramlet uforvarende over noen severdigheter underveis, saa det var ikke heeeelt bortkastet, men vi ble ganke sliten i foten foer vi endelig klarte aa spore opp en minibank som virket. Vi trengte virkelig en is som beloenning.

Til slutt kom vi frem til Coppelia - en betong-ufo i en park hvor 100-vis av cubanere sto i koe. Dette maa vaere skikkelig god is, tenkte Katti, og saa snak vi foran i koene, siden vi er turister og hadde raad til aa betale i Pesos Convertibles. Etter litt forvirring hvor alle stedene vi proevde aa sette oss var for Pesos Nacionales, ble vi geleidet av iskremvakter(med walkie talkie og batong!) til stedet hvor vi NOEDIGST fikk lov til aa sitte (den litt dyrere delen for turister). Isen var ikke saa god. Egentlig litt midt paa treet. Men etter den lange turen var det godt aa sitte i skyggen og faa kjoelt seg ned litt.