Katti & CC

Pappa ringte Katti sin telefon i dag, og jeg kunne hoere paa stemmen til Katti hva det var. Mormor var doed. Det kom ikke som noen overaskelse. Foer jeg dro paa jordomreisen sa mamma, heldigvis, at jeg burde ringe mormor foer jeg dro. Jeg kunne nemlig ikke vaere sikker paa at hun var der naar jeg kom tilbake. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, og for at mamma sa at jeg skulle ringe. Jeg er nemlig ikke noe flink til aa ringe familien min.

Mormor har slitt hele livet sitt. Da hun var liten bodde hun og soeskenflokken yterst i en fjordarm i Finmark, med en skolevei som jeg ikke oensker noen. Hun paastod at hun ikke hadde sameblod i seg, men “onkel” Henry sa noe annet. Uansett noe var det i det blodet som gjorde at hun aldri gav opp. Da kom krigen og mormor maatte flykte soerover.

Morten og jeg var ofte paa sommerferie hos mormor og morfar naar vi var mindre, veien fra vestlandet var lang, men det var alltid verdt det naar vi kom frem. Oeverst paa Tofte aasen hadde hun en fjellskrent hage med masser av blomster. Mormor hadde veldig groennetomler, mamma har arvet de, soestern min Goeril har de ogsaa, men jeg har de ikke. Det maa vaere noe kjoennsbasert. Dessuten var det jo en strand paa Tofte hvor spjaelinger slik som Morten og jeg fikk sjangse til bade uten faa frostskader.

Da jeg var 7(?) aar var Morten og jeg paa sommerferie hos mormor og morfar. Mormor hadde bestemt at skoene vi hadde var slitte saa vi dro til byen (Tofte), og hun kjoepte oss noen sko. Mens vi var der inne saa hun noen rosa toefler dusk paa og sa at de skulle Morten og jeg kjoepe naar hun var blitt surrete. Vi kjoepte aldri de toefflene. Vi er vel for glad i den sterke lille damen.